Dette var den nye oppgaven vår nå etter at skoleblogg tørken var offisielt over. Som dere kanskje skjønner er jeg hjemme igjen fra det skjønne California, det ble litt jet-lag på tur hjem også, men etter en uke i omstilling ble jeg i fin form igjen. Men lengtet fort tilbake, og har nå fått stjerner i øynene når jeg drømmer om å bli fotograf.
Men denne ukens oppgave handler om propaganda og mellomkrigstiden, jeg lurer på om de noen hundre år fremover i tid lærer seg historie der den tiden vi lever i er den lange mellomkrigstiden, mens den vi tenker på er den korte, litt rart egentlig å tenke på. Fordi at vi tenker jo ikke over det som skjer nå som en drastisk forandring fordi at vi lever jo i den. Men om noen ti år er vel det en stor ting at demokratene fikk en svart mann i presidentstolen i USA. Personlig tror jeg forandringer er godt for oss, en dag i fremtiden er sikkert norsk ett mindretalls språk i en Engelskspråklig verden, sånn som samene er i Norge nå, de må kunne norsk for å få vite hva som skjer i samfunnet.
Men tilbake til mellomkrigstiden som var på 20-30 tallet; Tyskland som var nedbrutt etter tapet i 1.verdens krig. Tyskland mistet mye land til Frankrike og sto i gjeld til seierherrene, og hadde problemer med å brødfø innbyggerne sine og gi dem jobber. Stemningen i Tyskland var veldig dårlig frem til Adolf Hitler stilte til valg, en liten mann men en stor taler som visste hvordan han skulle få folk på sin side. Han sto for de verdiene som folket hans mumlet, at det var jødenes feil. Og dermed begynte han maskineriet for å få denne meningen til å ropes ut blant innbyggerne. Da fikk han hjelp av sine propagandaministre, til å spre denne informasjonen om at jøder var de store synderne bla i filmen den evige jøde. Mens han selv ble opphøyd som en arisk riktig leder for ett hevngjerrig folk. Men hvem ville vel ikke gjort som tyskerne i deres posisjon der de fikk beskjed hver dag over alt om at jødene var de store synderne, de selv var uten skyld og måtte ta hevn. Til slutt var de så hjernevaskede at de stemte ham fram og gjorde som de fikk beskjed om. Det er det propaganda handler om, gi noen en holdning eller ett budskap, og så gjenta dette til det sitter.
Mens dette skjedde i Europa, opplevde de i USA en positiv periode etter første verdenskrig frem til børskrakket i 1929. Men det var i den pessimistiske perioden, mens ungdom som før var blitt voktet på av foreldre slapp mer løs og begynte å samles i byene. Der begynte de å danse danser som foreldre generasjonen ikke likte, og jentene kledde seg i bukser og korte skjørt etter den franske moteskaperen Coco Chanel som gjorde dette populært. Så kom andre verdenskrig som også ble en stor oppgang for USA, som tjente penger på å selge mat og våpen til de kjempende styrkene frem til Pearl Harbour ble bombet og de også ble blodtørstige og fikk en mer aktiv rolle i krigen.
/Jannicke
Det er mitt budskap til verden, via bloggeren Thomas Moens’ kampanje om å skrive noe i hånden sin og legge ut bildet så blir det film av det.
Håper folk følger det også:)
Det er oss, vi har fått låne det ene huset til den tidligere sjef innenfor sony hierarkiet Jack Kindberg, en kjempe koselig amerikaner med en dansk kone som er kjempe flink til å male. De har flere hus i LA området og har det ene som utleie, vi skulle egentlig bare låne det i ett par dager til fotolocation, men så fikk vi låne det til å bo i også, det er passe kult, men det morsomste med villa en vår er hagen, hagen er enorm, oppe på hollywood hills har vi en sånn ca 20 mål stor hage som godt hadde kunnet blitt delt opp i ti tomter til ”normale” hollywoodhus med hage. Den er så stor at hvis du bare går og går på stiene som går i kryss og tvers over eiendommen kan du gå i en halvtime og enda ikke ha kommet til enden.
Vi har brukt både huset og hagen som location, enkelte steder blir hagen litt jungelaktig, andre ganger litt mer ørken og mye tørr jord, tørr jord fikk vi nok av i death valley så vi brukte de grønne lungene til brudgomserien, gleder meg til å se hvordan Lasse og Marte har redigert og satt det sammen når ”Ditt Bryllup” kommer ut i februar. Ellers har vi jo hatt jobboppdrag fra både Ane Mone og Giovanni der vi har brukt byen og stranda som location. Egentlig når man skal ta bilder i byen må man søke først for så å ha med seg en politimann som ser at alt går riktig for seg og at folk ikke ødelegger for de som skal ta bilder, men dette er jo som en helt vanlig byråkratisk prosess tidkrevende så vi brukte en veløvd plan som heter ”Shoot’n run”. Ta bildet før det kommer noen og tar oss. Vi ble bare fersket en gang, og det var da vi tok bilder utenfor ett stort firmahus, sikkerhetsvaktene skrev opp bilnummeret så når vi leverer bilen får vi kanskje en bot…
Men selve bildene ble bra så det brydde vi oss ikke noe om, Amerikanerne er ett så koselig folkeslag, alt ordner seg. Giovanni hadde noen litt maritime plagg i serien for dem så vi ville ta bilder ved båthavna, da møtte vi en Amerikaner som hadde bodd på husbåten sin i atten år sammen med kona som lot oss se ”huset” sitt, det var ganske trangt og lite men det virket som om de likte det. Møtte også en danske som lot oss bruke båten sin, en skikkelig flott seilbåt til å plassere modellen vår på, kjempe koselig. I dag har jeg også spist den beste isen i mitt liv, hjemmelaget is fra Mashti Malones, helt fantastisk, fikk smake på alt vi ville, lavendel is smakte litt spesielt når man kun er vant til å linke lavendel med såpe og parfyme, men det smakte like godt som det lukter.
Nå er vi ferdig med all fotograferingen så i morgen blir det fri før vi tidlig tirsdags morgen begynner på reisen hjem, skal på ett apotek først og kjøpe en naturmedisin som heter melatonin, så blir det lettere å komme inn i døgnrytmen igjen for jet-laget… jeg er trøtt og sliten allerede når klokka begynner å nærme seg sju her, skal bli godt å slippe å ha på vekkerklokke i morgen og sove så lenge jeg vil i den digre senga jeg deler med Marte.
Skikkelig kingsize bed, herlig
Frukt er godt, og dette er den friskeste frukten jeg noensinne har smakt
Skikkelig palmer og små butikker i Venice
Solen over Venice beach
Dea
th valley er som den ville vesten, de har dekorert butikkene og restaurantene i western stil og det var fult av gamlinger med rutete skjorter, bukse seler og cowboyhatter, såkalte 49’ers som var på sin årlige tur til Death Valley. Vi sto opp relativt tidlig, klokka viste 7.20 da badet ble okkupert, alt ble sjekket og klart. Lasse ble vekt, jeg og Marte pakket inn i bilen før vi dro til informasjonskontoret. Her i USA må man ha tillatelser for alt mulig og siden Death Valley er en nasjonalpark er ikke den noe unntak, så vi måtte ha med oss en Ranger for å passe på at vi ikke gjorde ugang. Hun hjalp oss og finne steder å ta bilder på før vi dro tilbake
til hotellet for å spise litt lunsj og få med oss resten av gjengen ut i ørkenen.
Dagen begynte med 18 grader, men utover som sola begynte å ta mer og mer kom vi vel opp i 30 grader. Rangeren vår satte seg på en haug og leste mens vi andre begynte å jobbe, rigging og bæring av utstyr over grushauger var tyngre enn jeg hadde trodd, spesielt sand bagene som skulle holde blitzene stødige, hadde vært mye enklere å fylle dem for hver nye location enn å drasse med tre tunge sandposer overalt. Selv om det var tyngre enn jeg hadde trodd, er det gøy og se at det du gjør har en virkning.
Death Valley er veldig flott, sanddyner, fjell, farger og kontraster. Det ser ut som om det er fake til å begynne med, eller som Gunn sa om 20 muel drive ”Det er som å kjøre gjennom noens hjerne”, flott natur og flotte brudekjoler, jeg har bestemt meg for å gifte meg om sommeren så jeg kan ha en lys og le
tt kjole, det er så mye flott som finnes. Etter å ha forfulgt oss i en dag gav Rangeren opp jakten på å finne ut om vi gjorde noe ugang og lot oss være alene den andre dagen. Badwater basin som saltslettene heter var ikke så flate og hvite som jeg trodde, og jeg ville ikke ha spilt golf på devils golfcourse, rispet meg i stedet opp på saltet og fikk ett ferdigsaltet sår. Det var godt å bli ferdig etter to sandete dager i ørkenen og å begynne på den femtimers lange turen tilbake til byen igjen. Det var en ganske lystig tur med bl.a. soundtracket til Disneys biler rungende i bilen, og en diskusjon om dialekter, jeg og Lasse er jo trøndere, mens Marte er fra Nordstrand, selv trønderne imellom er det litt forskjell på dialekt fra Steinkjer og Trondheim.
Slik red vi inn i solnedgangen i en lånt Chevy.
Hadde enda litt jetlag og våknet ett par ganger gjennom natta, hadde holdt på mye kvelden før for å få internettet og da jeg endelig fikk det var pcen tom for strøm og adapteret som jeg kjøpte på clas ohlson før jeg dro viste seg å ikke passe med strømmen til pcen min. Bodde enda på Magic Castle Hotel men skulle gjøre oss klare til å hentes kl 11, så våkne som vi var dro vi på en liten shopping og turist runde først, fikk sett på stjernene i gata og masse turister, det var godt og varmt og når butikkene endelig åpnet kl 10 var vi klare for å shoppe. Men tilbake på hotellet til kl 11 kom det ingen og vi fikk utsatt rommet vårt til 12, Lasse og Gunn var opptatte og kunne ikke ta telefonen så det ble til at vi satte oss ute ved bassenget og slikket sol, vi fikk også tid til en runde til med shopping før vi fikk beskjed, nå har vi endelig modell kommer om fem minutter av en ganske stressa Lasse.
Så da ble vi plukket opp klokka fem og kjørte opp til huset til Gunn Espegard som bor i LA og som har gjort det i over tjue år, en veldig spennende kvinne som er sminkøren vår under oppholdet. Samy’s camera fikk besøk av en gjeng som lånte blitz, grids stativer og beauty dish, også måtte vi jo kjøpe gaffatape som er et must uansett hva du skal gjøre. Fremme i huset til Gunn hentet sjefen stolt frem ett minihelikopter og begynte å fly rundt i de åpne rommene. Pizza både vegetar og pepperoni ble det der før vi pakket inn i bilen og begynte på den femtimers måneskinnsturen inn i Death valley. Ikke langt utenfor der husene begynte å bli færre og stussligere mistet vi mobildekning og med den kontakten med omverdenen i det vi kjørte inn i den ville vesten. Vi var vel fremme på hotellet som var som hentet ut av en vester’n reklame klokka tolv.
Rommet hadde en litt bråkete vifte på badet, og rommet som var merket no smoking luktet røyk. Pakket ut det meste av utstyret for å lade til en dag full av jobbing i ørkenen tirsdag.
kun15 store esker med diverse brudekjoler og herredresser til photoshoot
Flyturen gikk ganske greit, hadde fått beskjed om å pakke i bag så jeg gjorde nå det, Marte og Hege mobbet bagen min fordi den var så liten og jeg kunne da umulig ha med meg alt jeg trengte oppi den, men jeg hadde ikke noen større bag, så slik ble det da. Måtte stå opp klokka tre for å kjøre til flyplassen med pappa, var litt trist å reise fra mamma og pappa, skulle jo tross alt nesten til den andre siden av verden her. Elleve timer fly fra Amsterdam gikk utrolig fort, fikk sovet litt, spist masse, de kom med flere måltider og vann og is, kjempe godt å bli vartet opp slik, litt trange seter og ingen vinduer vi satt midt på i ett fly som har 3+4+3 seter og satt midt i.
Da vi endelig var fremme i USA måtte vi gjennom passkontrollen og fortelle hva vi skulle gjøre i USA og hvorfor vi kom osv. Jeg greide meg fint og gikk glatt gjennom, fingrene mine ble skannet det samme med det ene øyet mitt, så nå ligger jeg inne i den amerikanske databasen, skummelt… bagasjen vår var enkel og finne, privatbagasjen i alle fall de femten eskene med brudekjoler var litt vanskeligere. Men da vi fant dem og begynte å dra på fire traller med esker og bager fikk vi en del blikk. Noen svensker kom og spurte hva vi skulle gjøre med alle eskene og da vi hadde forklart dem formålet vårt skjønte de ikke helt hvorfor vi ikke tok bilder i den flotte naturen i Norge i stedet. Men grensevaktene var også veldig nysgjerrige og på det meste sto det vel seks grensevakter og kikket på eskene, stemplet leste og tolket papirene på om eskene våre, men vi kom da gjennom der også etter en stund og gikk ut i det fine været.
Dette var alt jeg så fremover da jeg satt innpakket i esker på Tur fra LAX til huset til Gunn
Solskinn og masse biler, Lasse kom og hentet oss men bilen var litt liten i forhold til alt vi hadde med oss. Men etter litt prøving og feiling fikk vi regelrett stapp
et alt inn i bilen, pakket inn i esker fikk jeg akkurat plass inne i bilen på tur til garasjen til Gunn. Gunn har bodd i USA i tjue år og kommer fra Ål i hallingdal, hun skal være sminkøren vår og var en kjempe spennende kvinne med en fantastisk leilighet. I garasjen der åpnet vi alle eskene og pakket det om slik at de tolv kjolene og utstyret vi skulle ha med oss i ørkenen var det eneste som i trengte akkurat da, femten esker ble komprimert til to.
Hotellet Magic Castle hotell var helt fantastisk, med en stor leilighet med tre dobbeltsenger, kjøkken krok og to bad. Minibaren er gratis og vi kan bare gå og hente oss snacks i disken som er med i prisen, super kult. På toppen av alt kom det en hyggelig mann med litt sjokolade og en lapp på døren i går kveld med værmeldinga. Synd at vi ikke skal vær her mer. Men et stort privathus på toppen av en haug friste og, men tjue måls tomt, te å gå seg bort i… Jetlag det er som å være småfull, det kjennes ut som om man er på sjøen for alt gynger når man går, konsentrasjonen er kort og man får lyst til å sove. Men det bør man ikke for klokka der du er viser fire på ettermidagen mens klokka inni deg sier at nå er det natt og det er på tide for deg å sove, men for å komme seg over til den sonen du er i må du prøve å holde ut, vi halte ut tida med å dra på restaurant. Hadde vi sittet i sofaen på det flotte hotellet vårt hadde vi nok sovnet alle tre.
Palmer er det masse av i LA, dette er noen av dem tatt mens vi susteforbi på motorveien
Men sushi restaurant med super utsikt over LA var helt fantastisk, det blir jo mørkt her i fem tida så med masse lys kjempe flott, spiste sammen med Lasse, Marte, Hege og Gunn helt frem til en gjeng fra Ål som var kjentfolk for Gunn kom og satte seg sammen med oss, viste seg at to av gutta hadde ankommet med samme fly som oss, men ikke så rart vi ikke hadde møtt dem da det var plass til over 400 og to etasjer på flyet. Så var det å sjangle seg nedover åsen igjen, finne hotellet og senga.
Det er nå blitt annonsert at vi skal ta en pause fra skoleblogginga og heller fokusere mer på tegning og design. Ikke at jeg ikke liker tegning og design, egentlig så elsker jeg det, å tegne mest av alt, bare sitte der og la tankene fly gjerne til litt fin musikk mens blyanten liksom farer av seg selv over arket. Men det ikke sånn tegning vi holder på med, det vi har holdt på med til nå er skyggelegging, og å tegne uten å se på arket. Skal bli greit å få litt input på designen også som jeg synes vi har lært litt lite av til nå.
Mange i klassen er glade for å få en bloggepause, av en eller annen grunn som er for meg ukjent liker de ikke å blogge, jeg synes det er kjempe koselig, selv om jeg kanskje ikke har ti lesere om dagen en gang og rekorden min er tjueni på en dag er det litt greit å lufte tankene sine iblant. Men selv om oppgavene uteblir har jeg tenkt å fortsette bloggingen, prøve å holde meg ganske saklig og nevne noe skolerelatert i hvert innlegg sånn at det fortsatt er en skoleblogg slik den var ment å være. Nå viser kalenderen uke 43 og det er kun litt over en uke igjen til hele media skal på utplassering. Jeg har vært kjempe heldig og fått plass hos Lasse Berre, men så er det nå en gang slik at Lasse skal på fotooppdrag til California den uka, så da får jeg være med, hvor spennende blir ikke det. Utplasserings uka tror jeg blir den uka mes mest blogginlegg produsert på min blogg siden jeg har tenkt å bruke bloggen for å vise hva jeg holder på med og fortelle hvordan jeg har det og hva jeg gjør.
Så følg med i uke 45!
/Jannicke
Andy Warhol er en av de mest kjente kunstnerne jeg vet om i den “moderne” tid i allefall. Han ble født i 1928 i byen Pittsburg, og begynte tidlig sin karriære som reklamermaker og fotograf. På slutten av 50 tallet begynnelsen av 60 tallet ble han mer og mer kjent for kunsten sin som på den tiden var popartmalerier av cocacola og suppebokser. Etterhvert begynte han med teknikken silketrykk, der man kan masseprodusere kunsten. Slik han har gjort med sitt mest kjente bilde av Marylin Monroe, bare med forskjellige fargevariasjoner. Han hvar en allsidig herremann som i løpet av sitt 58 år lange liv lagde filmer, illustrasjoner, tegninger og malerier.
Mange av dagens kunstnere hatr latt seg inspirere av Warhol, bla Jeff Koons. Og Andy blir omtalt som en av århundrets flinkeste kunstnere, i alle fall når det gjelder å gjøre noe nytt og banebrytende. Denne uken var vår utfordring å lage pop art, vi hadde ikke noe bestemt tutorials så jeg ville lage en popart med linjer, har laget tradisjonell popart også som du ser under hippie innlegget mitt, men denne gangen lot jeg meg inspirere av tegneseriene og en kunstner som het Roy Lichenstein.
Jeg dro det enda litt lenger enn han gjorde med de stiliserte tegnefigurene og moderniserte litt med skygger og litt mer liv i bildet. Hvis du synes at det er litt rart at en del av fjeset henger utenfor er det effekten som kom av at jeg har ganske sterke briller som rett og slett fungerte som forstørrelses glass der. Jeg brukte veldig lang tid på dette siden jeg først måtte tegne opp alle strekene i hår, klær og ansikt før jeg kunne begynne med halftone pattern, “fargelegging” og skyggelegging. Men jeg tror jeg greide det veldig bra etter anvisninger fra Melissa Cliftons Tutorials.
Steg for steg ble bildet oppbygd slik:
- jeg hadde funnet bildet jeg ville bruke
- jeg hadde tegnet opp alle strekene og lagret dem i et dokument
- fargelegging etter streker i photoshop, hadde vært mye enklere hvis jeg hadde kunnet bruke bøtta
- det ferdige resultatet med skyggelegging, et lite halftonepattern og en annen bakgrunn.
Her er en ny skoleoppgave med poster, denne gangen i hippie stil.
Oppgaven var å lage en plakat til ett event med eget bilde, og tekst fiksert i tidsriktig stil, håper jeg traff oppgaven, men tror ikke det anbefales å prøve å dra på konserten siden det er i 1967 den ble holdt og arenaen Ptolemaios Gate antakeligvis ikke eksisterer, har lest navnet ett sted så det var det første som falt meg inn å skrive.
/jannicke
Vi har sett filmen Hair på skolen, en film om hippegenerasjonenpå slutten av 1960-70 tallet. Hair er en musical, og jeg liker musicaler så dette var en bra mach, har en tendens til å synge på sangene resten av uka etter å ha sett en musical, men det er verdt det. Aqarious, I’ve got life i og tittelsangen Hair ble denne gangens repeat tracks i hodet mitt og på spotify. Spesielt siden jeg kan kjenne meg igjen i Hair, mamma og pappa klager over at håret mitt er så langt og jeg røyter, mens jeg elsker det og gjerne vil ha det enda lenger. Men nå må jeg faktisk klippe meg da, det er vlitt så utrolig slitt, så de 20.oktober forsvinner nok noen cm av mitt elskede hår. Har tenkt å få en venninde av meg til å hjelpe meg til å farge det for første gang etterpå, er litt lei av den opprinnelige fargen min og vil ha en mer sjokolade brunfarge med kanskje ett lite rødskjær. Noe slikt som jeg har redigert det popart bildet over:)
Men tilbake til filmen Hair og ut av håret mitt, Hair speiler ungdommens meninger og santdpunkter på 60-70 tallet og det for de mente at vennskap, kjærlighet, rus og fred var det som gjaldt, egentlig høres det ikke så ille ut å være hippie, nesten bare daffe rundt hele dagen før man sammen med masse mennesker, tar seg en rusdose og blir høy. Høre på musikk, protestere og være sammfunskritisk, ikke ville inn i en A4 rubrikk og gjøre som de store mennene i dress sier høres ganske morsomt ut, hvis det ikke hadde vært for at mange hippier døde tidlig pga overdoser, hadde problemer med å få tak i seg mat og penger, hadde det sikkert vært ganske populært å være hippie i dag også, men de blir jo en byrde for samfunnet når de ikke gjør noe nyttig og bare har det gøy.
Hovedpersonen i filmen; Claude Bukowski kommer fra Texas og skal til New York for å skrive seg rekruttere seg til millitæret, for å kjempe for fedrelandet i Vietnam. Han representerer den konservative delen av befolkningen. Og når han møter de liberale hippiene før han melder seg til tjeneste er han først veldig skeptisk til denne typen mennesker, men etter å ha opplevd hvoran de lever med vennskap og kjærlighet må han innrømme at han liker denne leveveien. Hippie kulturen bryter så mye med hans egne forutaninger om livet som han er oppvokst med at jeg tror ikke han tør å slippe seg løs, men istedet verver seg i militæret som han hadde tenkt. Han sendes til en opplæringsbase i Navada ørkenen, hippiene og hans store kjærlighet bestemmer seg for å kjøre ut dit og treffe ham, men for å få ham ut av basen må en av hippiene være stand-in så de ikke tror han har flyktet. Typisk nok skjer det utroligste, mens Claude er på piknik i ørkenen blir troppene med hippien sendt i krig…
Filmen slutter på en millitærkrikegård der Claude og hippiene står samlet rundt graven til vennens om omkom i krigen. Konklusjonen med filmen synes jeg er at hippienes meninger er riktige og at man bør verdsette fred, kjærlighet og vennskap.
/Jannicke
